Både Sandnessjøen og Levang ble vurdert som mulige steder for bedriftsetablering, men val­ get falt på Vikholmen. Holmen var den gang ikke landfast med øya Hugla, men lå strategisk plassert midt i skipsleia og mellom to rike sildefjorder, Sjona og Raba.

Gode havneforhold og kort vei fra fiskefeltene til fabrikken var avgjørenede for valg av lokalisering.  Vikholmen hadde bakgrunn som knutepunkt i Nesna med handel, post og dampskipsek-spedisjong.

Oppstarten
To moderne, amerikanske sil- depresser ble innkjøpt, og ankom Vikholmen i januar 1919. Det ble montert tre dampvinsjer og binger som til sammen kunne romme 6 milli- oner aner liter sild.    Her var heiser og dampkoker, tørkeanlegg, kvern og store kar. Skroget til det landsatte dampskipet "Ekspress" fungerte som olje­ tank, og det kunne ta hele 90 000 litær sildolje, To dampmas­ kiner dreiv anlegget
Fabrikken ble prøvekjørt første gang 2. oktober 1919. Arbeidet foregikk i to skift og 26 mann var ansatt ved opp­ starten. Sild ble losset, steamet, separert og tørket til mel og oljeprodukter. Ut av pipene kom det røyk og stygg, karakte­ ristisk lukt. Røyken vitnet om full steaming og den stramme lukta betydde penger. Selv om anlegget var regnet som svært moderne og meka­ nisert for sin tid, måtte mye av arbeidet likevel gjøres for hånd. Råstoffet måtte måkes over fra båtene. Vognene ble skjøvet og tippet manuelt, oljefatene ble trillet med håndmakt Sildolja ble de første årene kun brukt til simpel, teknisk olje, seinere også tal margarin. Noe av sildemelet gikk til innenlands kraftfor, men mes­teparten ble til å begynne med eksportert, og endte blant annet som gjødsel for europeis­ke vinstokker.

Store svingninger
Nimrod ble i årene som fulgte, en hjørnesteinsfabrikk i et område med Bte annen indus­tri. Fabrikken hadde etter hvert opptil 50 mann ansatt i sesong­en. Arbeidsplassene på Vikhol­men var verdifulle og lønna atskillig bedre enn i landbru­ket. I 1919 var dagslønna for arbeid på en gård i området ca 1.kroner. På Vikholmen tjente arbeiderne 50 øre timen. På en tolv timers dag ble det 6 kroner .dagen.
Sildoljeindustrien- var svært konjunkturavhengig   og sesongbetont. Fram til rundt 1920 var fortjenesten god, mea så kom tilbakeslaget. Råstofftil- gangen sviktet, prisene på fer­digproduktene sank, gjelda tynget. Næringslivet generelt hadde problemer. De fleste sildoljefabrikkene ble lagt ned eller gikk konkurs. Nimrod klarte seg, men både 1920- og 1930-årene var vanskelige. Tida var preget av ustabilitet og lange permitteringer. Mid-" ler til nødvendige opprustning­er manglet og råstofftilførselen varierte.

Gode tider '" '
1950-tallet brakte nye eiere, utvidelser og modernisering. Helt frarå til 1953 var Nimrod styrt og eid trå Melbu, ba ble hovedkontoret flyttet til Vik­holmen. Firmaet Giæver og Jacobsen fra Tromsø kjøpte majoriteten av aksjene. Fabrikken ble ombygd og modernisert i 1955. Ved rull drift var nå 60 mann sysselsatt, men ujevn råstofftilførsel gjorde at bedriften ikke gikk kontinuerlig. Perioder med store stimer sild vekslet med svart hav. Men modernisering­ en fortsatte. På 1960-tallet fikk fabrikken blant annet nytt inndampingsanlegg og vifte for transport av mel. Nye råstofftanker og presse kom i 1971. I løpet av 1960-tallet med­ førte overfiske svikt i silde­ mengden. Lodde fra Barents­ havet overtok som råstoff for silda.


Nedlegging.
Men råstoffproblemer og svik­ tende lønnsomhet førte de neste årene til nedbygging av industrien. Nord-Norge hadde kun 16 sildoljefabrikker igjen i 1982, halvparten i Nord­ land. Ved Nimrod sto 40 mann på lønningslista dette året. På midten av 1980-tallet påskyndet et sammenbrudd i loddebestanden nedlegging. I 1986 var det slutt for sildolje­ fabrikken på Vikholmen. Nep­ tun på Melbu ble nedlagt året etter.

Et kulturminne.
På Vikholmen troner fortsatt oljetankene fram i landskapet, godt synlig på lang avstand. Anlegget på Melbu er vernet som et unikt og særegent kul­ turminne. Det huser i dag Norsk Fiskeindustrirmiseum. Oljetankene og bygningene på Mkholmen er ikke vernet, men de er likevel et kulturminne og et vitnesbyrd om nordnorsk industrihistorie. Arbeidet var sesongbasert og ustabilt, men i et industrifattig område var sildoljefabrikken et viktig opphav til arbeid og penger. I dag står oljetanker og bygninger igjen som et minnesmerke over denne del­en av nordnorsk industrihisto­rie.


FAKTA
Sild, mel og olje• 
  Sild har i århundrer vært en viktig matkilde. De periodevis rike sifdeforekomstene gjorde overskuddet såstort at silda også ble brukt til agn, dyrefor
og gjødsel. Mye av silda som. ble fisket ble Ikke utnyttet, \ men dumpet på sjøen. Silda var billig råstoff og den har stort fettinnhold. Ved å bear­beide silda industrielt kunne også«utkastsild» brukes.
Pro­duktene ble mel og olje som igjen kunne brukes tit kraftfor, gjødsel og teknisk  olje.   Prinsippet med å koke eller presse ut tran og olje fra fisk har vært kjent i over tusen år, men gjennombruddet for sild-  'oljefabrikker kom ikke før på
slutten av 1800-tallet. l Nord-. land opprettet engelskmenn den første sildoljefabrikken på  Brettenes i Lofoten i 1884. Bak­grunnen var rekordmessig sto­re sifdefangster i 1883.  Den storstilte utbyggingen av fabrikker som produserte -
mel og olje av sild, og på sikt også andre feite fiskeslag, gjorde seg også gjeldende på Hel­geland.
Her ble de første sildol-jefabrikkene anlagt i 1908-09, en på Lauvøy i Herøy og en t Pettervika i Lurøy. Seinere kom det også sildoljefabrikker på Bjørn på Dønna, på Husøy i Træna, på Rossøya i Lurøy og i Øyvågen. De fleste ble nedlagt -'" etter kort tid.