De første spor.

Vi har ing­ en skriftlige kilder om vår eldste historie. Likevel har vi noen spor å holde oss til. Det er de minner vi finner i jorda etter disse første menneskene, deres avfall, deres red­ skaper, gravrøyser og boplasser.

 

Istida

For 20 000 år siden var Norge, i likhet med det øvrige Europa, dekket av et islag som var flere tusen meter tjukt. Denne isen begynte nå langsomt å smelte, men proses­ sen tok svært lang tid.

De enorme ismassene bandt opp mye av det vannet som ellers er i sirkulasjon som regn, elver og hav. Samtidig trykket isen ned jordoverflata og forandret landskapet.

Isen lå ikke i ro, men glei langsomt ut mot kysten. Med en ufattelig kraft skuret og rullet den alt fra steinblokker til sand under seg og formet landskapet på nytt. Under dette nådeløse sandpapiret fikk Hugla sitt endelige utseende.

Da ismassen for 10 000 år siden nesten var forsvunnet, kom det til syne et landskap, ganske forskjellig fra det landskapet som hadde vært før istida. Opp raget de fjelltoppene som hadde inneholdt så harde materialer at de hadde holdt stand under isen som Hugla

Da isen smeltet, ble det frigjort store vannmasser som rant ut i havet, og landom­ rådene var dessuten blitt presset ned under vekten av de store ismassene. Dette gjorde at vannstanden rundt Hugla befant seg 30 - 35 meter over dagens nivå. Hele flatlandet på Hugla stod under vann, og strandkanten gikk helt opp til foten av fjellet. Vikholmen og andre småøyer lå under havoverflata.

 Jo større vekt av isen som hadde tynget landmassene ned, jo kraftigere ble landhevinga når isen forsvant. Derfor var landhevinga mindre merkbar på ytterkysten og ute på øyene enn den var innover land.

Mange har sikkert opplevd å finne skjell og kalksand i jorda. Det forteller om at dette engang har vært havbotn. Slike strandbanker med fjæresand og sjøskjell finner vi på Hugla.

De første steinaldermen- nesker som kom til Hugla, hadde mye min­ dre av Huglas jord å boltre seg på enn i dag.

Vet man når de første menneskene kom til Hugla?

 

Nei ingen kan si når det første mennesket satte foten på Huglas jord. Det kan ha skjedd mellom år 6000 og år 7000 f.Kr..

Vi mangler foreløpig sikre funn  fra denne første lange peri­ oden etter istida som vi kaller eldre steinal­der (8000-3500 f.Kr).

 Det er lokaliser bo­ plasser fra denne perioden på gården Remmen i Fagervik  som er like sør for Hugla på andre siden av Ranfjorden. Og så har vi vest for Hugla (Kirkhellaren i Træna) og lengre sør for Hugla (Vega) og nord for Hugla (Gjersvik i Rødøy).

At det har bodd folk på Hugla i denne tida, er derfor rimelig sannsynlig.

  Sannsynligvis har disse pionerene kommet sørfra, og de må ha benyttet seg av en eller annen form for farkost eller båt.

Bosetninga har sannsynligvis startet i andre varmeperioden etter istida. Det var en varm og fuktig peri­ ode som blir kalt Atlantisk tid (ca 6000 - 3000 f.Kr.). Det varme klimaet ga grunnlag for en slik bosetning med et variert plante- og dyreliv.

For å underbygge det ble det i myra mange steder funnet røtter etter trær som forteller om tidligere klima- perioder. Like ved skolen på Hugløya fant f.eks. bøndene i torvmyra forkullete fururøt- ter, som kan tyde på at det her har stått en furuskog, som en gang har gått med i en brann..

Varmere klima og rikt dyre- og plante­ liv gjorde det mulig for de første mennes­kene i området å overleve av fangst og fis­ ke og sanking av skjell og røtter. 

  Funn fra yngre steinalder (3500-1500 f. Kr.)

Yngre steinalder går fram til 1500 el­ ler 500 f.Kr. - avhengig av om vi regner

bronsealderen som en egen epoke i arkeo­ logien her nord, eller om vi lar den inngå som siste fase av yngre steinalder.

Fra denne perioden har vi sikre spor etter mennesker  på Hugla.

Yngre steinalder er bl.a. karakterisert ved en mer utviklet redskapskultur. Fangstmannen tar i bruk et nytt materiale i produksjonen av redskaper, i tillegg til de gamle materialene flint og kvartsitt. Det nye materialet er ski­ fer. Gjenstandene bearbeides mer, slipe-teknikken tas i bruk, og flint- og kvartsitt- materiale flathugges.

Jordbruket som ny næringsveg er egentlig den viktigste forskjellen mellom eldre og yngre steinalder.

 

Steinalder-boplasser

En snakker om sannsynlig boplass el­ ler lokalitet når det er gjort flere funn fra samme sted. Er funnene mange, kan en tol­ke lokaliteten som en fast boplass. Er det færre funn, kan det dreie seg om et midler­tidig bosted, eller at veidemannen har hatt et kort opphold her under en jakttur.

Fra yngre steinalderen kan følgende steder kalles boplasser

Huglen På gnr. 21/1, 10 m vest for ve­gen og 550 m sør-/ sørvest for drifts-bygninga på gnr. 21/4 og 31 m over ha­vet ligger en lokalitet som dekker et område på 110 x 20 m i retninga aust-
vest.

Fra området er det tatt opp føl­ gende gjenstander :

       2 skraper av flint

       2 ildslagningssteiner

1    lite bruddstykke av asbestblandet ke­ ramikk

2    små bruddstykker av kleberkar En del flintavfall.

Fragment av en skiferkniv Del av pilespiss av flint

 

      Huglen: Ca 870 m aust for Huglneset, ca 50 m sørvest for hovedveien, 15 m
over havet. Lokaliteten er ca 25 x 25 m i grustak i lyng og myrområde

To flintavslag.

 

Enkelt funn fra yngre steinalder.

 

Norbostad: På gården Ner-Remman på Hugeløya ble det i en åker funnet en hvitaktig flintdolk.Funnstedet ligger 25 m over havet, ca 50 m søraust for våningshuset. På samme gård er det også funnet en flintdolk 30-60 m sør­aust for våningshuset.

  Halland: I åkeren på bruket til Gunnar Våge, søraust for våningshuset - en flintdolk

 

Fangst og fiske kultur.

 

Endelig finner vi hellere og huler i Huglen, der hel­ lere  rent teoretisk kan ha vært brukt som bolig i steinalderen, slik vi kjenner det fra Kirkehelleren i Træna. Men de under­ søkelser som har vært gjort av disse, har ikke gitt særlig mange holdepunkter.

I Huglen-helleren er det funnet en del feite jordrester.

 

Fra jaktkultur til jordbruk og fast bosted.

 

Redskapsfunn i stein fra gården gårdene Huglen og Nordbostad på Hugløya tyder også på at det har vært dre­vet jordbruk i steinbrukende tid på Hugla.

Til tross for disse tegn på at det kan­skje ble innført visse former for februk og åkerbruk i Hugla flere hundre år før Kristi fødsel, må vi gå ut fra at vi hadde en over­ veiende fangst- og fiskekultur fram til jern­ alderen (rundt år 0). Og selv etter den tid var jordbruket i stor grad en attåtnæring el­ ler kombinasjonsnæring. Dette mønsteret har holdt seg inn i vår egen tid.   

 

 

Gravrøyser og/eller gravhauger.

 

Er re­gistrert på følgende gårder på Hugla :  Huglen, Halland, Nordbostad, Vik,

Dette omfatter 4 gårder, som vi med stor grad av sannsynlighet kan si eksisterte som gårder i jernalderen (før år 1000).

 

Noen av de eldste gårdene i Nesna ligger på Hugla:

På Hugløya:

Huglen, Vik, Halland og Nordbostad

 

 

Sjøslag ved Hugla:

I år 999 våget Olav Trygvason seg nordover igjen. Han kom til Hårek på Tjøt­ ta. Her ble han vel mottatt og begynte å døpe tjøttaværingene. Han fikk ikke tid til å fortsette dåpsarbeidet i flere bygder, for nå rustet to innbitte tilhengere av den gam­ le gudetrua seg til kamp mot kongen. Det var Vågan-høvdingen Tore Hjort og Raud den ramme fra Salten.

«Utenfor Rana», som det står i sagaen, braste de to hærene sammen til et voldsomt sjøslag. Skipsleia krysser Ranfjorden ved Hugla, og dette slaget har trolig stått uten­for Nesna/Hugla et sted. Dette kan ha vært hugeløy- væringens første møte med religionskri- gen. Nesna-hugeløyværingene holdt nok med Tore Hjort - han som tapte slaget.

Etter hvert som slaget pågikk ble ski­ pene til Tore Hjort ryddet, og panikken tok de gjenlevende av mannskapet. Tore Hjort søkte inn til land og sprang av skipet med kongens menn etter seg. Kongen hadde hunden Vige med seg, og da Tore var ras­ kere til beins enn alle andre, ropte kongen : «Vige, ta hjorten!». Hunden løp etter Tore og hoppet opp på ham. Tore stakk hunden med sverdet og ga hunden et stort sår. Men i det samme fløy kongens spyd gjennom Tore, og der mistet han livet.

Kong Olav ga nåde til alle som ba om det og ville gå over til kristendommen. Så tok han den sårete hunden og bar den om bord i sitt skip og seilte vider.