Der ingen skulle tru at noen vill bu.

Bosetning på øya Finnkona1834.

Den forblåste knausete holmen Finnkona midt ute i Ranfjorden mellom Fagervika og Dønna ser ikke særlig fruktbar ut når man reiser forbi med båt, men faktisk har det bodd folk her.
 

År 1834 framgår det at en ranværing ved navn Thomas Svendsen har fått bygselbrev av godseier Walnum på denne gudsforlatte og forblåste holmen.
Kona hans, Pernille Ingebrigtsdatter, døde i 1837. Hun kom fra Vefsn. Skiftet etter henne viser en formue på 78 daler og ei gjeld på 50 daler.

I boet var skinnfeller, melketraug og Kingos salmebok.

Thomas giftet seg for 2. gang, men døde i 1857.
Han var da skyldig både den ene og den andre penger. Samme år utskrev Walnum et kårbrev til enka Marit Christensdatter.

Folketellinga 1865 forteller at en smed ved navn Johannes Gregussen  (f. 1818) nå var leilending på Finnkona. Både han og kona Marit Johannesdatter (f. 1822) kom fra Hemnes - han fra Kjerringhalsmoen, hun fra Vedåen. I 1844-51 drev de gården Vedåen.
De hadde to barn Lars (16 år) og Anne (18 år).
 

Agronom Carl Jøsevold skrev i 1866 at Finnkona bestod av 5 1/2 mål åker av sandjord og litt myr.
Det virker imponerende at det ble høstet 26 lass høy her, og enda mer imponerende at man avlet 6 tønner bygg og 20 tønner poteter.
I fjøset var det 10 storfe og 10 sauer. Inntekt av egg og dun ble verd­satt til 3 daler.
 

Tallenes tale er mer enn imponerende. Finnkonas historie er histora om nøysomheten og slitets helter - de som sjelden kommer i bøkene.
Stille går slitets helter gjennom tilværelsen, og stille forsvinner de. Familien Gregussen forsvant til Amerika i 1867.
Bare navnet i utvandrerprotokollen står tilbake.

Finnkona ble avfolket rundt 1880. Bolighuset stod fram til 1918.
Da kjøpte en nesnaværing, Marcus Jensen, det og satte det opp like vest for læ­rerskolen.
Huset er seinere revet.
Øya lå øde og verdiløs inntil Skogselskapet fikk hånd om den i 1906 og begynte å plante skog her, men den ble aldri mer bebodd.

Finnkona.

Finnkona er ei øy som ligg ved utløpet av Ranfjorden , i skipsleia utanfor Fagervika i Leirfjord kommune , mellom Sandnessjøen og Nesna .

Øya har mange gravrøyser som vitnar om at øya har vore bruka av folk heilt frå jernalderen . Røysene kan òg knyttast til seinare samisk bruk. Øya er nemnd under garden Fagervika i Olav Engelbrektssons jordebok (ca. 1533).

Namnet er ikkje sikkert forklart, men kan ha samanheng med sjøsamisk bruk av øya. Ein stor stein, som etter tradisjonen er ein offerstein , er definert som samisk kulturminne .
Slik øya ligg til, langt frå land og langt frå dei kjende symjerutene for rein , vert ho ikkje regelmessig bruka i reindrifta , men det er kjend at ho år om anna vart bruka som mellomlandingsplass når reinen vart sumd mellom Fagervika og Løkta .

Helgeland Skogselskap kjøpte «øen Finkonna gaards-no 95, brugs-no 1 i Nesne thinglag af skyld mark 1,30» for 600 kr i 1906, og dei sette i gang eit skogreisingsprosjekt på øya. For planteforsyninga vart det etablert ein planteskole på øya. Alb. Klæboe i Fagervika vart tilsett som oppsynsmann for eigedommen.
 
Ulike treslag vart prøvde; alminneleg gran , alminneleg furu , buskfuru , sembrafuru , engelmannsgran , blågran , sibirsk lerk , bjørk , ask og rogn .
 
Fram til 1920 vart det sett ut 57 000 plantar, av dei treslaga som først vart planta, var det engelmannsgrana som greidde seg best. Sidan fekk dei sjå at det treslaget som tålte klimaet best, var sitkagrana , som vart planta frå rundt 1950.

Skogselskapet fekk røyne at sjølv om jorda var god, og plantane voks godt i starten, var øya med si vêrutsette plassering ved munningen av Ranfjorden ei skogens yttergrense. I tillegg fekk dei problem med vånd som undergrov plantefelta.
 
På 1990-talet lagde skogselskapet ein skogsti på øya, slik at folk kan sjå på kulturminne, vegetasjon og ulike treslag i eit utsett havklima.